Foto: Jonas Ingstad

For noen år siden vant jeg konkurransen om å få en «Bli-Ny»-dag på det lokale kjøpesenteret, noe som egentlig bare var en skikkelig «stroke of luck». Tenk at jeg skulle ha slik flaks og bli trukket ut, når det var flere hundre kvinner som hadde deltatt! Jeg gledet meg enormt og møtte forventningsfullt opp på Damens Aften sammen med en venninne, vel vitende om at jeg kom til å bli ropt opp som den heldige jenta i rommet (de kontaktet meg i forkant for å forsikre seg om at jeg var der og kunne motta premien).

Det var en merkelig opplevelse.

Man så tydelig at mange av de håpefulle kvinnene i rommet ble skuffa over å ikke være vinneren, for rett etterpå å bli sinte og irritert fordi jeg vant denne premien. Som om ikke det var nok, utbrøt han som ropte meg opp og overrak premien til meg «Hvorfor DU trenger en makeover, skjønner ikke jeg!».

Joda, han mente det som et kompliment, jeg skjønner det. Men det stakk virkelig i meg og gjorde vondt, for jeg følte så sterkt på stemningen i rommet og oppfattet at utallige kvinner tenkte det samme. «Hun er jo slank, fin og pent kledd, så hvorfor i huleste skulle HUN vinne denne dagen når jeg eller noen andre hadde fortjent den så mye mer??».

Jeg fikk en gedigen bukett, men jeg endte opp med å gjemme den bak en disk inne i en klesbutikk mens jeg sjekket ut tilbudene den kvelden, for jeg fikk stadig vekk sure blikk fra diverse kvinnfolk som så meg med den. (Dette er ikke noe jeg innbilte meg, -venninna mi oppfattet det hun også.) Jeg ble nesten flau over å gå rundt med buketten, og det hele ble bare vondt.

Hva skjedde med rausheten??

Det folk ikke visste var at jeg på den tiden hadde bodd i campingvogn i snart 10 måneder mens vi renoverte et hus. Jeg lå dessuten rett ut med ME og fibromyalgi, og levde således med intense smerter, lite krefter og minimal energi, dag ut og dag inn. Jeg hadde lite innhold i hverdagen, jeg lengtet etter å leve, jeg hadde lite jeg gledet meg over, en sykelig lav selvfølelse og total mangel på selvtillit, samt en masse vond historie bak meg.

Jeg vil si jeg fortjente denne bli-ny-dagen. Men på grunn av hvordan andre kvinner oppførte seg ovenfor meg på Damenes Aften, gikk jeg lenge med en vond klump i magen over å ha vunnet premien. Jeg vurderte faktisk å gi den fra meg.

Heldigvis gjorde jeg ikke det. Venninna mi og en haug med facebookvenner overtalte meg til at jeg fortjente premien, og de var oppriktig glade på mine vegne. Deretter gikk jeg mange runder med meg selv for å la det synke inn at jeg fortjente en slik dag. Jeg møtte opp, hadde en fantastisk shopperunde med et helt utrolig koselig menneske, vi spiste lunsj, jeg var hos frisøren, og etterpå ble det fotoshoot i klærne vi hadde handlet.

Under shooten var jeg fullstendig utmattet, og de som kjenner meg godt ser det tydelig på bildene.

Jeg er i tillegg av den typen som trives best BAK kamera, for jeg er lite fotogen og stivner fullstendig når noen retter et kamera mot meg. Ansiktet mitt blir nesten alltid fordreid i en eller annen merkelig grimasje, jeg poserer merkelig og jeg gjør diverse rare ting med øynene mine. Dette er også noe man ser man på bildene, spesielt det til venstre i denne collagen, på det bildet hvor jeg sitter.

Fordi jeg lager merkelige grimasjer og jeg var så utrolig sliten, var det ikke mange bilder jeg likte fra denne shooten (da må det nevnes at fotografen er av beste kaliper og gjorde en kjempejobb. Det er IKKE hans feil at jeg ikke tok meg bra ut foran kameraet!). Ironisk nok har kjøpesenteret (med tillatelse) tatt i bruk nettopp det bildet jeg misliker mest og bruker det aktivt i sin markedsføring. Jeg er det første man ser når man går inn på kjøpesenterets APP, og støtt og stadig ser man meg også diverse steder rundt i gangene på kjøpesenteret.

I dag hang det igjen to digre plakater ved siden av hverandre i gangen på dette senteret: meg sittende i stolen med det gedigne, trøtte gliset mitt og kaffekoppen på bordet.

Jeg må innrømme at jeg syns det er litt morsomt. Der er jeg, jenta som så mange misunnet denne premien, men som likevel tok i mot premien og nøt den til siste minutt, sittende med kaffekoppen, ny fra topp til tå, litt sliten, men med en herlig godfølelse av å bli dullet med i flere timer.

Kjøpesenteret har, såvidt jeg vet, ikke hatt noen Bli-Ny-dag etter dette. Det er trist, for det var virkelig en hyggelig opplevelse, -i alle fall dersom man ser bort ifra alle de sure blikkene jeg fikk. 🙂 Jeg unner alle en dag som dette, og det syns jeg alle andre bør gjøre også. Og når det kommer til raushet, syns jeg det er utrolig viktig at folk tenker seg om før de dømmer andre etter det øyet ser.

Med alle sykdomsårene mine på baken, vet jeg utrolig godt hvordan det er å bli uglesett fordi det ytre ikke stemmer med hvordan man har det innvendig. Denne opplevelsen var bare nok en bekreftelse på det. I flere år var jeg stort sett låst til hjemmet, med store smerter og null energi. De få gangene jeg kom meg ut og faktisk gjorde noe, hadde jeg selvfølgelig pyntet meg, spart opp litt energi og jeg smilte og lo som alle andre. Folk så en «frisk» jente som «NAVet». Jeg vet det. Jeg vet også at da jeg slet psykisk, var dette heller ikke noe folk kunne se på utsiden.

Never judge a book by it’s cover.

Vi mennesker er dessverre litt sære der. Det er kanskje slik hjernen er bygget opp? Vi ser et ytre, og bedømmer resten ut i fra det. Det er sikkert helt naturlig, men vi er nødt til å stoppe opp og minne oss på nettopp det faktum at vi ikke har muligheten til å bedømme hele situasjonen ut i fra et ytre. På gaten, på kjøpesenteret, på kafeen, i bilene du møter langs motorveien, -der sitter det mennesker med sine egne historier og opplevelser, som stort sett alltid IKKE harmonerer med hvordan de ser ut. Ikke døm andre. Og når vi først har sagt dét; ikke døm deg selv for hardt heller.

Vis raushet. Det er tross alt raushetens tid.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top